Brosteinskirken


brsteinJesus sa til Peter (latin: petrus, stein): «På din klippe vil jeg bygge min kirke». Kirken ble grunnlagt på stein. Det var ikke nødvendigvis meningen at den skulle bygges av stein, at den skulle bygges som tykke, høye murer som setter skille mellom ute og inne.

”Kirke” er ikke en bygningsbetegnelse. En bygning, en konstruksjon av stein eller tre, er i seg selv aldri en kirke. I seg selv kan en slik bygning bare være et minne eller en påminnelse. En kirke bygges av mennesker, av fellesskap, av bevegelse. En stein beveger seg ikke. Det som er oppå steinen kan bevege seg. Steinen ligger i bånn, som noe ubevegelig, men støtt, sikkert, fast: Han satte mine føtter på fjell og lot meg gå med faste skritt (Salme 40). Vi går på stein, står og sitter på stein, noen sover på stein.

Byen
Jeg tenker ofte på kirke som en bygning. Og ofte får jeg assosiasjoner til noe landlig. Jeg ser for meg en bygning på toppen av en høyde, omgitt av grønne enger og blå himmel. Et bilde som inngir en følelse av noe fredelig og trygt.

Annerledes med byen. By gir bilder av uro, mas, utrygghet, dårlig luft, vold, fristelser. I tv-serier og avisoppslag blir byen ofte tegnet som et sted for forfall, byråkrati, gjengkriminalitet, vesketyver, rusmisbruk, høye boligpriser, mye trafikk. Noen skildrer byen som selve erkesymbolet på frafall. Byen er full av fristelser og prøvelser, den lokker deg eller overfaller deg slik at tradisjonelle og trygge verdier glipper for deg.

Byen er en grunnleggende metafor i kristen tradisjon. Også her finner vi byen som frafallets og gudløshetens sted. Tenk på Sodoma og Gomorra eller Babylon. Mer tvetydig er Jerusalem. Jerusalem er på en og samme tid frafallets sted og en fremtidig by som symboliserer Guds orden. Profeten Esekiel er ikke nådig i sin dom over Jerusalem: Du kjente deg trygg på din skjønnhet og drev hor, fordi du hadde slikt ry. Som horkvinne bød du deg frem til enhver som gikk forbi, og han fikk deg”. Flere ganger gjentar han at Guds straff over Jerusalem skal være hard og nådeløs. Men på slutten av boken sin skriver han om en ny himmel og en ny jord, og han skaper ”Jerusalem om til en jublende by, og de som bor der vil jeg gjøre til et lykkelig folk. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klagesang i byen”.

Jesus talte i landlige bilder, om såkorn, om sauer og gjetere. Men han gikk mot Jerusalem. Korsfestelsen og oppstandelsen fant sted i byen. Og han grunnla kirken i byen, på stein, kanskje var det brostein han tenkte på. Dette skjønte Paulus, som var et utpreget bymenneske, og reiste fra by til by og bygget kirker, blant mennesker som levde sitt liv på brostein.

Sentralbanestasjonen
I byen lever menneskene sine liv på godt og vondt, noen finner sin lykke der, andre går til grunne. Byen er kapitalismens og hyperforbrukets sentrum. Samtidig er den et sted for tilbedelse. I kirkebygg, moskeer, synagoger, templer. Men også på åpne plasser, tiggere som velsigner de forbipasserende i Guds navn, gatepredikanter med en stor, fillete bibel i hånda som kaller til omvendelse – ”this is not the last days, but the last days of the last days” som jeg hørte av en predikant i New Orleans. Orangekledde munker som synger sin monotone sang og slår på bjeller. Klangen av kirkeklokker som kastes mellom bygningene, minaretenes bønnerop. Byen er sted for støy og stillhet. Byen har mange rom, åpne rom, lukkete rom – mennesker er ensomme i byen, mennesker møter hverandre i byen.

Hvor er byens hjerte?
Sentralbanestasjonen er hjertet i byens infrastruktur. Hauptbahnhof, Grand Central Station. Tog kommer inn, tog går ut. Herfra går bussene, trikkene, drosjene. Her kommer mennesker inn til byen, herfra reiser mennesker ut av byen.

Oslo S, Oslo Sentralbanestasjon – ikke alle borgere av Oslo by vil kalle det for Oslos hjerte. Kanskje tenker de heller på Karl Johan, studenterlunden, til og med Nordmarka. Men Oslo S er hjertet i Oslos infrastruktur. Et sted hvor mennesker strømmer til og fra jobben hver eneste dag, eller er på gjennomreise, som interrailere med sekk, videofilmende turister eller folk fra distriktet på bytur. Oslo S er gjennomreisested, arbeidssted, tilholdssted og omsetningssted.
Oslo S er dessuten sted for tilbedelse.

Brosteinskirken
Søndag kveld om sommeren, er plassen foran Oslo S sted for gategudstjeneste. Tvetydig som byen selv. Ett av utallige tegn på at tilbedelse i byen. Sett utenfra (noe jeg egentlig ikke kan fordi jeg har vært med så mange ganger) er det kanskje en hendelse i mengden av andre hendelser. Et band, parasoller, en trefigur, cafébord, et fat med vann, en rose, brostein, stearinlys, fire mennesker i hvite drakter, to med et slags farvet bånd rundt halsen, en kebabsjappe og mennesker som etterhvert begynner å samle seg. Sang, talte ledd, brød og vin som går rundt, et forløp, et rituale. Det kunne kanskje være et teater, det kunne være en eller annen slags sekt (de hvite draktene kan tyde på det). Mange vil knytte handlingen til kristendom på en eller annen måte, kjenne igjen dåpsfonten, Kristusfiguren, diakon- og prestedraktene, salmene, brødet og vinen. Forestilling eller religiøs markering. Det er også et godt motiv, noe som kan bli et digitalt videominne fra reisen til Oslo. Og det er litt pinlig, for mennesker som synes det kristne er litt pinlig, som for eksempel tenker på gatepredikanter og evangelisering eller misjonering. Og det er uinteressant, for mennesker som er på Oslo S av helt andre grunner og skråner over plassen eller sitter på trappa, sender SMS-meldinger eller venter på noen. Og det er latterlig, for folk som går forbi og synes opptrinnet er komisk og skråler ”Amen” og ”Halleluja” før de ramler videre. Og det vekker nysgjerrigheten til folk som har litt tid til overs for uventede opplevelser.

Sett på en annen måte, er gategudstjenesten sted for kirke, en kirke som finner sted på stein. En kirke som ikke er en bygning, men som finner sted på en åpen plass. Det er ikke bygningene som omkranser plassen som avgrenser kirkerommet, kirken blir til mellom mennesker på stein. De medbragte brosteinene, døpefonten, krusifikset, alteret hjelper fantasien til å se det kirkerommet som allerede er der. For dette er ikke en utendørsgudstjeneste, men en gudstjeneste. Det er bare ikke en innendørsgudstjeneste som vi er mest vant med. Det er en kirke i byen som lever i spennet mellom Babylon og det nye Jerusalem. En kirke grunnlagt på på stein, bygget med mennesker.

Opprinnelig trykket i bladet Bymisjon ©carl petter opsahl