Prekenfristelser


Kan prekener si noe nytt?
Allerede før jeg har blyanten på blokken, er det mye av prekenen som alt er bestemt. Som om det meste er skrevet før jeg slipper til. Uten at jeg har kontrollen over det, uten at jeg egentlig vil det. Språklige konvensjoner, forventninger – et utall av hørte og leste prekener, radioandakter, forelesninger, prekensamlinger og annen oppbyggelig litteratur gir malen for hvordan en preken skal være. Man leser søndagens tekst og danner seg raskt en idé om tekstens innhold, konfererer kanskje med et kommentarverk og en tekstgjennomgang før man begynner å skrive. Når blyanten så treffer papiret kommer setningene, ferdig formulert i et velkjent prekenspråk. Ikke det at prekenen blir til av seg selv, uten kamp, men det kan virke som om prekenen også i kampen strever mot et mål som er fastlagt på forhånd.

Det er fristende å gi etter. Si videre det du er vant til å høre, slik du er vant til å høre det.

Vi blir fristet på forskjellige måter, vi gir etter for ulike konvensjoner. Noen ganger må vi bare gi etter, på grunn av tidsnød og andre arbeidsoppgaver. Gode klisjéer er til for å brukes. En gang i blant. Men må vi ikke også prøve å si noe nytt, finne nye måter å si det gamle på, utfordre prekenens grenser, si noe uventet, noe som kanskje kan forundre også en selv?

Jeg ser ikke bort fra at visse språk- og formkonvensjoner er nødvendige for at en preken skal kunne kommunisere. Men disse konvensjonene virker også lukkende og setter grenser for hvem som skal forstå og kjenne seg igjen. Jeg strever med prekenens grenser og har mange spørsmål. Ingen svar, foreløpig.

Må en preken være borgelig og dannet?
Det er ikke til å unngå at syv års høyere utdannelse setter sitt preg på språket, selv om mye kan skrelles av etterhvert. Likevel mener jeg at prekener har altfor lett for å henvende seg til et dannet og opplyst  publikum. Det kan godt være et publikum med visse radikale og «liberalteologiske» forestillinger, men likefullt et dannet og borgerlig publikum. Prekenen strever etter elegante formuleringer, man berører politisk og religiøst korrekte problemstillinger, man viser til bestemte typer litteratur og nevner gjerne skjønn- eller faglitterære forfattere med en viss symbolverdi, enten de tilhører en allmenn kanon eller figurerer i aktuell debatt. Det er vanskeligere å sitere fra blader man har lest hos frisøren eller tannlegen. For andre er det en fristelse å være «folkelig» – for eksempel ved å vise til aktuelle sportsbegivenheter eller krydre prekenen med sportsmetaforer. Men det har også en borgerlig effekt i det det bekrefter etablerte, sosiale strukturer. Kan en preken være ubehagelig? Er det lov å holde en vulgær preken? må prekenen bekrefte gitte språklige, sosiale og kulturelle normer?

Må en preken forklare alt?
Det er heller ikke til å unngå at man etter syv års utdannelse ønsker å forstå en prekentekst og at man kan forklare hva som står der. Gjerne gi en utfyllende gjennomgang av hva teksten betyr for så å vise hva den kan bety for oss i dag. Er deler av teksten uforklarlig – eller ubehagelig – fremheves det som lar seg forklare og som vekker gjenklang. Selv tekster man ikke forstår er det fristende å finne en eller annen mening i. Men kanskje teksten er lukket, hemmelighetsfull, forseglet? Enkelte tekster, som i Johannesevangeliet, virker som om de ikke vil forstås, virker som om de med overlegg stenger leseren ute. Hvorfor ikke innrømme at noe er uforståelig, hvile i det ubegripelige, understreke tekstenes meningsløshet?

Må en preken ende godt?
Den kanskje mest grunnlegggende prekenfristelsen er å la prekenen ende godt. Det er en forståelig fristelse, som det er vanskelig å motstå. Vi strever etter det gode, hele gudstjenesten søker å vise til noe som er godt. Derfor er det fristende å la prekenen tilby en løsning på det som måtte finnes av vanskeligheter. Det er ikke grenser for hva man kan ta opp av vanskelige ting i en preken: angst, depresjon, fattigdom, sultkatastrofer og krig. Men prekenen slutter likevel godt. Gud og Jesus elsker alle. Vi setter vår lit til at det vil gå godt til slutt. Men i hvor stor grad er det sant? I hvor stor grad gjenspeiler en slik happy ending menneskelig erfaring? Vi er daglig vitne til at ikke alt er godt, at ikke navnet Jesus løser alle problemer. Kanskje slutter Markusevangeliet i 16:8; «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde». Men så har noen lagt til en god slutt. Jesus viser seg for disiplene, de er ikke redde lenger. Hvilken av sluttene er det lettest å kjenne seg igjen i? Kan en preken også slutte i redsel og forferdelse?

Leder, Nytt Norsk Kirkeblad ©carl petter opsahl