orgelblues


Fra foredrag, Folkemusikkveka på Ål, 2009

Jeg liker orgelmusikk.
Nei, jeg elsker orgelmusikk. Spenstig, sprutende, sprudlende orgelmusikk. Full kraft i alle piper eller enkle vare rørfløytestemmer, orgelet kan gi tonefølge til så mange forskjellige stemninger.
Men en ting har jeg alltid lurt på, siden jeg begynte å gå i kirken som liten gutt: Hvorfor er det nesten bare orgel som brukes i kirken? Hvorfor speiler kirkemusikken så lite av det som skjer utenfor de nordiske kirkebyggenes vegger? Hvor er jazzen, funken, rocken, discoen, hiphopen, folkemusikken og alt det andre jeg hører på når jeg ikke er i kirken? Min første musikalske kjærlighet var Louis Armstrongs raspete røst og gyldne trompettone, som rommet mine gleder og sorger. I Armstrongs trompet hørte jeg Guds røst, en stemme som sa “jeg har skapt deg, din sjel og din kropp.” “livet er godt å leve, hold ut ut i smerte og motgang, jeg er lys.”
Hvor er de farvesprakende tonene fra jazzen, fra all verdens folkemusikk?
Og hvor er dansen?
Da jeg var ung, var jeg altfor sjenert til å danse. Men nå tør jeg. Dansen minner meg på at jeg har en gudeskapt kropp. Dans er blitt en naturlig del av min spiritualitet.

Det har nå engang blitt slik at betegnelsen “kirkemusikk” har blitt stivnet i en bestemt genreforståelse, låst fast i en (i våre nordiske kirker) nordeuropeisk orgel og vokal-tradisjon. Ikke et vondt ord om denne rike tradisjonen. Men den er så ulik alt annet jeg hører på, den har så få anknytningspunkter til det livet jeg lever. Det er som om kirkemusikken taler til andre mennesker enn meg. Kirkekultur har blitt en fremmed kultur.
Enkelte hevder at kirkemusikken skal være tidløs, eller hevet over tiden, derfor skal den heller ikke ha en alt for sterk dialog med samtiden, med tidens musikk. Men hverken Bach eller noen av de andre mestrene var hevet over tiden. De stod mitt i sin egen tid. I stedet for å være tidløs har vi fått en kirkemusikk som i stor grad er fanget inn av fortid.
Det er også mange som vil mene at det er musikk som passer i en kirke og musikk som ikke passer i en kirke. Den vestlige klassiske musikktradisjon som vår kirkemusikk springer ut av er høyverdig, mens såkalt populærmusikk – rytmisk musikk, musikk som bringer mennesker sammen i festlig lag, som folk liker å danse til, som folk elsker og sørger til – den “mangler” de kvaliteter som man tenker at kirkemusikken skal ha.

Kirken har fra gammelt av hatt et spenningsfullt forhold til “populær” eller “folkelig” musikk. Etterhvert som jazzen gjorde seg gjeldende fra begynnelsen av det forrige århundre, manglet det ikke på engasjerte kirkeledere som kastet seg ut i kampen mot denne djevelske og fordervede musikken. Vi hører en gjenklang fra kirkens tidligste århundrer, der for eksempel Clemens av Alexandria (150-215) raljerer over kristne som etter å ha vært på gudstjeneste gikk på «dansetilstelninger der de moret seg med gudløse ting, gitarklimpring og auloens erotiske hyl, skitner seg selv til med dans, drikk og annet søppel. De som tidligere sang gudelige sanger, gir seg nå inn på det onde og ødeleggende refrenget: la oss spise og drikke for i morgen skal vi dø.» Et par århundre senere byr kirkemøtet i Laodikea prester, diakoner og kirkelige tjenere “uansett rang” om å “forlate et bryllup når dansemusikerne ankommer.” Likevel har folkelig og populær musikk funnet veien inn i kirkerommet. Selv den gregorianske sangen bærer spor av langt eldre folkelige tradisjoner, mange av middelalderens pilgrimsreiser ble ledsaget av fengende rytmisk musikk, Martin Luther og hans reformatorer satte pris på swingende dansemusikk og diktet gjerne salmetekster til populære viser. Og vender vi ørene våre utover fra vår Nord-europeiske kirkestue, vil vi høre musikk til Guds ære i de mest fengende rytmer. I afrikansk-amerikanske kirker over hele USA er det gjerne to og tre band knyttet til gudstjenestefeiringen, med trommer, bass, gitarer og tangentinstrumenter. I New York er det flere kirker som regelmessig feirer hiphop-messer. I andre kirker jeg har besøkt, er regulære instrumenter altfor dyre i anskaffelse. Men, som jeg opplevde i Sør Afrika, salmeboken er et perfekt rytmeinstrument! I Brasil kan man høre sambainspirert salmesang akkompagnert av en enslig gitar og hjemmelagde perkusjonsinstrumenter.

Mange års erfaring som musiker i kirken har ledet meg til å formulere følgende to teser

  1. Betegnelsen “Kirkemusikk” er en bruksanvisning, ikke en genrebetegnelse
  2. Det er ingen musikkgenre som ikke har kirkemusikalsk potensiale. Det finnes ingen musikkformer som ikke kan brukes i en kirkelig sammenheng

“Kirkemusikk” sier altså noe om hvordan musikken brukes, det vil si i kirkelige sammenhenger av alle slag, ikke noe om hva slags musikk som spilles. Musikk er skaperverkets lovprisning av Gud, det finnes i følge Martin Luther ingenting som er “uten tone eller svingningstall.” Dermed er det ikke sagt at det kun er orgel og andektig korsang som er den eneste måten å representere lovprisningen på.
Tvertimot.
Hvis vi tenker oss at vår beskjedne gudstjenestefeiring er en avglans av den himmelske liturgi slik englene feirer den med Gud, ja da må vi nok prise Gud med alle de genrene som finnes og dertil bestrebe oss på å hele tiden søke nye uttrykksformer skal vi i det hele tatt ha noe håp om å fange inn bare en flik av det guddommelige musikalske mangfold.

Ikke alle menigheter har jazzmusikere i sin nære krets, ikke alle menigheter har ressurser til å drive band og kjøpe inn forsterkere og instrumenter. Men slik menigheter i Latin Amerika og Sør-Afrika har vist meg, kan mye gjøres bare man slipper til de ressursene som finnes. Jeg vet også at det finnes menigheter som med stort hell har våget å satse på musikalsk mangfold og klart å fremskaffe midler til trommesett, gitarer og det som skal til. Hasseris Kirke, med kirkemusikeren Mogens Jensen er et vellykket eksempel.
Og orgelet står der allerede i de fleste kirkehus. Det er ikke  meningen at det skal stå taust. Men kanskje kan man innimellom all deilig orgelbrus smyge inn en orgelblues?